Årets påskemysterium og drivkraften i uvissheten

dav

I går jobbet jeg litt i hagen. Sola varmet og det var godt å sitte i gresset og klippe ned buskvekster som hadde lurt seg for langt ut på plenen fra sine plasser i den ene enden av hagen. I det jeg rev opp en tynn kvist fulgte mose fra bakken med, og åpenbarte jord med hvite kuler i. Umiddelbart tenkte jeg at dette så ut som gjødsel. Men, under mosen? I denne hagen har det ikke vært gjødslet på i hvert fall noen år.

De fakta jeg hadde om hagen, blant annet at den hadde fått minimalt med stell de siste åra, og det at jeg tenkte at gjødselkuler oppløses relativt raskt, gjorde at jeg umiddelbart la fra meg ideen om at de hvite kulene var gjødsel. Jeg begynte å lure på om det var egg. Eggene til iberiasneglen? Ved siden av lå det et par sneglehus. Kunne det ha noe med dem å gjøre? Var dette noe jeg burde fjerne, eller la ligge?

dav

”Eggene” var trillrunde, hvite og varierte i størrelsen, fra ca 3 til 6 mm. Jeg fant en plastboks og samlet dem oppi. Jeg tok bilde av dem og la det ut på en gruppe for hageinteresserte på Facebook. Forslagene poppet opp nedover tråden: Edderkoppegg. Granulert kalk. Snegleegg. Langtidsvirkende gjødsel. Naturlig forekommende kuler. Isoporkuler. Perlite. Slangeegg.

Så var det noen som sa at jeg kunne kakke hull i et egg. Det hadde jeg ikke gjort, fordi jeg tenkte at det var noe ekkelt inni eller noe som måtte beskyttes. Men nysgjerrigheten vant. Jeg gikk ut i skumringen, tok på meg hagehanskene, tok et egg over på en serviett og presset det ned, først forsiktig. Egget var hardt. Jeg presset enda hardere. Egget ble pulverisert. Krittstøv kalte noen synet av det knuste egget etter at jeg postet et bilde av det i samme tråd på Facebook.

Jeg vet ikke. Jeg velger på dette tidspunkt å tro at dette er sporene etter noens omsorg for denne hagen en tid tilbake. Hageeierne? Noen gode hjelpere?

Det er rart hvordan vi er skrudd sammen. Uvisshet kan skape uro. Ikke nødvendigvis en ubehagelig uro, men en spenning, en energi, en drivkraft til å ville vite. Den kan også få oss til å trekke konklusjoner som vi kanskje ikke har grunnlag for å gjøre, kanskje fordi det er behageligere å slå seg til ro med å tro at en vet. Men denne vissheten kan være illusorisk (en kognitiv illusjon). Vi tror at vi vet, men kanskje gjør vi det egentlig ikke.

Låser vi oss fast i vissheten kan den bli begrensende for oss. Vi kan gå glipp av andre fruktbare perspektiver eller handlingsmuligheter. Hvem vet, om jeg ikke hadde spurt folka i gruppa på Facebook hadde jeg muligens gått rundt og bekymret meg for at jeg kanskje hadde snegleegg i hagen. Men det betyr heller ikke at vi skal sette spørsmålstegn ved alt. Det ville vært altfor slitsomt. Vi sparer energi ved å ta enkelte ting for gitt.

Innen mindfulness snakkes det ofte om nybegynnersinnet. Å se på noe som om det er første gangen. Tenk på barn. De møter ofte verden med et åpent sinn, de har få fordommer og stiller gode spørsmål. Mindfulness går ut på å forholde seg åpent til egne sanseerfaringer. Vi er ofte raske med å dømme det vi opplever, enten det handler om egne tanker, følelser, ytre årsaksforhold eller forhold rundt andre mennesker. Sånn er det og det. Sånn er han eller hun. Er det mulig å se på naboen din med nye øyne? Venninnen din? Ditt eget liv?

dav