Bonusfamilien, fiksjon og virkelighet

Når jeg har lest en bok hvor jeg har tatt et dypdykk inn i universet og blitt helt med i det som skjer, eller når jeg har sett en serie hvor jeg har gledet meg til hver episode og må rasjonere når det nærmer seg slutten, så kan jeg oppleve en slags tristhet og tomhet når det er over. Når siste side er lest eller når rulletekstene går over skjermen etter siste episode. Kjenner du deg igjen? Jeg opplevde dette nylig, og da var det med ”Bonusfamilien” på NRK nett-tv. Selv om jeg fikk litt nok av kjeklingen til tider, så ble jeg glad i dem alle sammen, så godt spilt var den, synes jeg! Lisa, Patrik, Martin, Katja … Eddie, Wille og Bianca. Og flere til, denne familien er stor!

Det er interessant at dette skjer. Hjernen skiller ikke nødvendigvis mellom det som skjer i det virkelige liv og i det forestilte liv. Med det forestilte liv mener jeg bilder vi får via tv-serier og filmer, bildene vi får ved å lese, visualisere, fantasere eller dagdrømme. Med andre ord er Eddie en person jeg har møtt ofte de siste ukene, og som jeg har fått et faktisk forhold til. Selv om Eddie er en fiktiv figur, hjemmehørende i en dramakomedie, så ble jeg altså engasjert i ham. Jeg kunne merke at følelsene svingte hos meg når jeg så Eddie og de andre på skjermen, jeg opplevde et stort spekter, glede, latter, irritasjon, tristhet, spenning, kjærlighet …

Ofte snakker vi om virkelighet versus fiksjon. Som om det er to forskjellige ting. Noe adskilt. Men er egentlig skillet så skarpt? Studier har vist at hjernen kan aktiveres på samme måte når vi leser om en opplevelse som når vi opplever det selv. Å lese ”lukten av bollebakst” kan aktivere de samme områdene i hjernen som når vi går på besøk til noen som har bakt boller og vi kjenner lukten straks vi åpner døra. Å lese at noen sparker til veggen kan aktivere områder i hjernen som har med motorikk å gjøre. Det er ikke uten grunn at Tiril Sjåstad Christiansen og andre idrettsutøvere bruker visualisering for å trene på konkurranseløypa.

Det er altså ikke bare tull at jeg har fått et bånd til Eddie. Det ER et bånd. Mer eller mindre. Ved å se ham og de andre på skjermen har jeg laget noen nye celler i hjernen. Fascinerende, hva? Jeg har også laget meg en vane, hjernen forventer at jeg setter meg ned for å se en episode hver kveld. Nå er det plutselig ikke slik lenger, Eddie er borte, det kan skape en liten glipe mellom forventning og det som faktisk skjer. Da må hjernen orientere seg på nytt. Serien har gjort et lite inngrep i min virkelighet.

Så, hva er egentlig virkelighet? Det skal jeg skrive litt mer om en annen gang, tror jeg.

For jeg sporte helt av da jeg begynte å skrive dette innlegget (og det er moro). Jeg ville i grunn bare anbefale serien! Den er fortsatt tilgjengelig på NRK, i cirka to måneder til. Felix Herngren, en av personene bak serien, sier i følge Expressen følgende om serien:

”Bonusfamilien er en serie som handler om menneskelige relasjoner og viljen til å finne en egen definisjon av hva en familie er som man er trygg med. De spørsmålene tror jeg er ganske evige i vårt samfunn”.

Hilde / PSYKOLOG I LOMMA

PSYKOLOG I LOMMA er en nettbasert psykologtjeneste. Samtaler med psykolog Hilde Gjermundrød skjer der du er, på nett, via chat eller digital brevutveksling. For å chatte eller skrive med psykolog Hilde Gjermundrød kan du sjekke ut kontaktinformasjonen her.