Er du den du tror du er?

For et par uker siden dro jeg på jentetur til Høyt og Lavt aktivitetspark i Lardal, Vestfold. Jeg innrømmer at jeg i forkant ikke var så gira, fordi jeg tenkte at jeg kanskje ikke kom til å tørre så mye. Kanskje kom jeg bare til å være festbrems? Jeg hadde vært der en gang før for flere år siden, men da som ledsager og var bare glad til for at jeg slapp å klamre meg til trærne i høyden.

Men noe hadde skjedd.

Etter å ha fått på oss hjelm, hansker, seletøy og opplæring i hvordan feste utstyret til sikkerhetsforanstaltninger prøvde vi oss på grønn løype. Jeg kjente øyeblikkelig hvordan jeg ble skjelven av å balansere på hengende, ustabile trestubber flere meter over bakken, fra tre til tre over bekker og moselandskap. Men jeg tok ikke skjelven så alvorlig og fokuserte på arbeidsoppgavene mine: feste, sikre, klatre, balansere, og sist men ikke minst: puste.

Jeg sjekket inn hos meg selv flere ganger underveis for å undersøke pusten, slappet jeg av i magen? Slappet jeg av i skuldrene og armene? Hvordan føltes føttene mot underlaget? Tok jeg meg selv i å spenne meg, korrigerte jeg meg selv.

Jeg klappet i hendene når jeg kom ned fra første løype, og kjente meg merkelig nok klar for å avansere. Blå løype. Jeg fikk også da skjelven, men gikk rett på, fokuserte og den indre dirringen forsvant. I lunsjpausen bestemte vi oss for å gå for neste nivå, rød løype. Den inkluderte en lang ziplinetur over vann og fjell. Skjelven i bena kom tilbake da jeg klatret opp i tårnet som var utgangspunktet for løypa. Men da jeg svevde bortover med elva Lågen langt nede under meg kjente jeg ikke annet enn fryd, begeistring og frihet.

Jeg måtte definere meg selv på nytt etter den turen. Hvem var jeg egentlig? Jeg var jo ingen pingle? Hvor hadde det blitt av høydeskrekken? Jeg fikk blod på tann etter rød løype, og begynte å tenke på svart løype. Svart løype! Jeg hadde ikke lyst til å dra derfra uten å ha prøvd aller siste nivå!

Det endte opp med at jeg prøvde meg på og gjennomførte en del av svart løype. Jeg skrek av glede (og sikkert masse actionhormoner) da jeg kom ned igjen, og måtte klemme de andre. Jeg var så stolt, fornøyd og sprekkeferdig av mestringsfølelse. Jeg hadde overgått meg selv, eller den jeg trodde jeg var.

Og igjen: hvem var jeg? Jeg som hadde smågrudd meg til aktivitetsdagen?

Av og til observerer jeg at vi mennesker, inkludert meg selv, gjerne har et bilde av hvem vi er. Vi er sånn og sånn, vi liker det og det, vi liker ikke det og det. Han er sånn. Hun er sånn. Jeg er sånn. Morgendagen blir sånn eller sånn.

Forestillingen om at vi har et mer eller mindre stabilt selv og stabil verden fikk en spennende utfordring den dagen. Og det er vel egentlig slik jeg ser verden, at det finnes flere sannheter om oss selv og andre, som jeg tidligere har skrevet om.

Alt er i forandring, hele tiden. Vi vet aldri. Det å ikke vite kan være både skummelt og godt på en gang. Har du noen gang overrasket deg selv?

Hilde / PSYKOLOG I LOMMA

PSYKOLOG I LOMMA er en nettbasert psykologtjeneste. Samtaler med psykolog Hilde Gjermundrød skjer der du er, på nett, via chat eller digital brevutveksling. For å chatte eller skrive med psykolog Hilde Gjermundrød kan du sjekke ut kontaktinformasjonen her.